Valgkampen 2007 er heldigvis over. I beste sendetid har disse våre folkevalgte bladd i sine skrytealbum, og gitt oss innblikk i den velstand som skal komme inn i eldreomsorgen, om noen år bare, når de har fått oversikt over antall og behov.
"Om litt", betyr etter min død, hørte jeg en en gammel dame fortvilt replisere ved en valgbod på Karl Johan.
Samtidig har den ene skrekkhistorien etter den andre, om uverdige forhold innen eldreomsorgen, rullet over skjermen. Rart det der at de ikke klarer å komme frem til at om 20 år så vil det være ca. samme antall 70-åringer som det er 50-åringer idag + noen svensker og polakker kanskje.
Alle snakker om den store "eldrebølgen" som kommer skyllende innover landet vårt om noen år. Plutselig er den her, men ingen vet når. Ei heller hvor mange som kommer med den, eller hvor de skal gjøre av alle skipbrudne.
Men kjære politikere, det er allerede noen der ute som er skyllet i land. Visste dere ikke det? Så mange at kommunene er kommet helt ut av tellingen til og med. De kom som julekvelden på kjerringa, og det er ikke plass til alle. Og noen trenger i tillegg omsorg og retten til et verdig liv - helt til livets slutt. Men verdighet er noe som hører fortiden til. Noe fint de hadde i gamle dager.
Strøket på årets budsjett – kunne politikerne sagt, eller vi valgte isteden å satse på aksjemarkedet i Amerika.
Ikke rart det er stort sprik mellom ordførere og ansatte i eldreomsorgen når det gjelder synet på hvor god eldreomsorgen faktisk er. Mens 92 prosent av ordførerne mener at tilbudet er godt eller meget godt, så svarer bare 46 prosent av de ansatte i eldreomsorgen det samme, iflg. en undersøkelse tidsskriftet Sykepleien har gjort.
I denne valgkampen har jeg hver eneste dag måtte kjenne på min egen smerte, mitt eget sinne og min egen sorg, over den uverdige omsorg mamma fikk i sine siste leveår.
Hun utviklet Alzheimer/demens, og ble etter hvert svært pleietrengende, hvilket ble en ufattelig stor utfordring, spesielt fordi vi alle søsken bor på en annen kant av landet.
Vi ble mor til vår egen mor, og fikk oppleve hvor tøft og utfordrende det var å gå inn i ”forelderrollen” til en voksen, i utgangspunktet, selvstendig person.
Etter et ”foreldermøte” innså jeg virkelighetens nakne fakta; Mamma var blitt mitt gråhårede barn.
Mange av oss opplever dette. Det er en del av det uforutsigbare livet. Våre ”gråhårede barn” er ikke planlagt, og det oppleves som sjokk og sorg å skulle forholde seg til at vi vil komme til å miste våre kjære, bit for bit.
Sykdommen Alzheimer/demens har fremdeles et negativt stigma, og det må vi komme bort fra. Vi må møte fremtiden med mer åpenhet og kompetanse på dette området.
Men du trenger slett ikke ha Alzheimer/demens for å oppleve uverdig behandling. Det er mange som kjemper for sine pleietrengende foreldre, på en eller annen måte. ”Eldregeriljaen” i Trondheim for eksempel, kunne for noen uker siden opplyse hele Norge om totalt uverdige forhold innen eldreomsorgen i sin egen by.
Og forleden fant jeg en annonse på Aftenposten Aftens sisteside, hvor det sto som følger:
«Oslos dårlige tilbud til eldre tar sakte livet av min gamle mor. Skam dere alle politikere i Oslo!
Eirik Kornmo, sønn».
Mitt håp er at denne nettsiden kan bli et møtested for slike som Eirik Kornmo, Eldregeriljaen, og alle andre som ønsker å ta opp kampen for å gi våre ”gråhårede barn” retten til et verdig liv - livet ut. Sammen er vi sterkere.
Hvordan denne nettsiden”Gråhårede Barn” skal fungere, kan du selv være med å bestemme.
Jeg har kastet ballen, og så får vi se hvem som tar imot den :-)
Om vi ikke kan gjøre alt, så kan vi helt sikkert gjøre litt.
Og ”litt” må nødvendigvis ikke inn på statsbudsjettet.
