|
Marit Pettersen, 56 år, bor i Oslo, men oppvokst i i Vesterålen. Utdannet innen økonomi, rådgivning, organisasjon - og bedriftsutvikling.
Dersom du leser historien om min mor, så forstår du hvorfor jeg er levende opptatt av å kjempe for å ta "verdigheten" tilbake til livet. Opplevelsen av verdighet forsvant i et stort budsjettsluk for mange år siden. Det hører ikke nåtiden til. Vi har ikke råd til det. Dessuten kan det ikke måles i effektivitet og inntjening.
Når jeg sier det slik, så er det fordi det føles som vi har mistet retten til en verdig behandling i alle livets faser, helt til livets slutt. Selv var jeg akkurat fylt 50 år da jeg forsto at jeg var kommet over sperregrensen. Nå var jeg kommet over i en ny tidsregning, hvor verdighet og respekt er underordnede begrep. I det rike norske helsevesen var dette gradvis avviklet.
Grunnen til denne oppdagelsen, var at jeg våren 2005 fikk hjerneblødning, og ble innlagt på Ullevål universitetssykehus med lammelse i bl.a. ansikt. Egentlig skulle jeg innlegges på Nevrologisk avdeling, men fordi jeg var 11 måneder over 50 år ble det, etter mye frem og tilbake, bestemt at jeg isteden måtte sendes til Medisinsk avdeling. Jeg hadde ligget på Nevrologisk før, og hadde behandlende leger der, men nei, jeg var rett og slett blitt for gammel for å få senga mi plassert på avdelingen der denne gang. Selvfølgelig skulle jeg få oppfølging av nevrologer, så disse kom over til Medisinsk avd. flere ganger i døgnet.
Utrolig effektivt og besparende?
På denne avdeligen lå jeg sammen med stort sett slagrammede pasienter over ca. 80 år. Ingenting i veien med det, men jeg forstår bare ikke hvilke kriterier som ligger til grunn for dette vedtaket om før og etter fylte 50 år?
På et blunk var jeg havnet inn i eldrebølgen, så etter et par uker ble jeg med i strømmen over til Geriatrisk avd. for rehabilitering. Her skulle jeg sitte og plystre i 6 uker for å trene opp ansiktsmuskulaturen igjen. Mitt ønske om et annet opptreningstilbud var udiskutabelt. Snakk om nedtur. 11 måneder for gammel altså!! Etter ett døgn ønsket jeg å bli utskrevet, og dro hjem for egentrening. I ettertid ser jeg at å bearbeide selve hjerneblødningen ikke var det verste, men heller sjokket jeg fikk i møte med helsevesenet, og videre tanken på fremtiden.
Jeg er født med en cavernøs malformasjon i hjernestammen, hvilket har resultert i flere hjerneblødninger de siste årene. Blødningene har gitt meg små lammelser, språkproblemer etc. i korte perioder, men slett ikke verre enn at jeg etter mye trening lever et verdifullt liv.
Når jeg velger å fortelle dette, så er det for å minne om hvor utrolig kort vei det kan være mellom et normalt fungerende liv, og et liv som pleietrengende. Jeg har fått en påminnelse, og det er lite hyggelig å tenke på utfallet av en eventuell større blødning. P.g.a. malformasjonens beliggenhet, vil de ikke foreta operasjon enn så lenge. Risikoen er for stor.
Skulle jeg evt. måtte opereres, og overleve, så vil jeg bli alvorlig skadet, og mest sannsynlig få et liv som sterkt pleietrengende. ”Tikkende bombe” sier kirurgene. Det er visstnok en god beskrivelse.
Kampen for et verdig liv – livet ut, er selvsagt også en kamp for mitt videre liv. Før var jeg redd for å dø - nå er jeg redd for å havne på sykehjem.
Heldigvis er det ingen av oss som vet hva morgendagen bringer. Det positive er at jeg er blitt flinkere til å ta vare på dagen i dag. Jeg har ikke tid til å utsette alle mine drømmer og tanker, så det å leve med denne uvissheten, gjør meg kanskje mer nysgjerrig og uredd for livet, på godt og ondt :-)
Livet er livsviktig, fortiden er viktig - der finner vi vår historie, våre erfaringer og all kunnskap vi har tilegnet oss,
men det er i NU vi lever, det er NU det skjer.
Vi kan alle være med å påvirke vår fremtid, mens vi enda har mulighet. Mange teller pensjonspoeng, planlegger leilighet i Spania og tør slett ikke tenke en fremtid på sykehjem.
Men noen av oss kommer dit, om vi vil eller ikke. Det er de nakne fakta.
Oslo, 25. mai 2010
|
