|
Marit Pettersen, 57 år, bor i Oslo, men oppvokst i i Vesterålen.
Dersom du leser historien om min mor, så forstår du hvorfor jeg er levende opptatt av å kjempe for å ta "verdigheten" tilbake til livet. Opplevelsen av verdighet forsvant i et stort budsjettsluk for mange år siden. Det hører ikke nåtiden til. Vi har ikke råd til det. Dessuten kan det ikke måles i effektivitet og inntjening.
Når jeg sier det slik, så er det fordi det føles som vi har mistet retten til en verdig behandling i alle livets faser, helt til livets slutt.
Før var jeg redd for å dø - nå er jeg redd for å dø gammel.
Heldigvis er det ingen av oss som vet hva morgendagen bringer.
Livet er livsviktig.
Fortiden er viktig - der finner vi vår historie, våre erfaringer og all kunnskap vi har tilegnet oss, men det er i nuet vi lever, det er i nuet det skjer, og det er i nuet vi kan kjempe vår egen sak.
Vi kan alle være med å påvirke vår fremtid, mens vi enda har mulighet. Mange teller pensjonspoeng, planlegger leilighet i Spania og tør slett ikke tenke en fremtid på sykehjem.
Men noen av oss kommer dit, om vi vil eller ikke. Det er de nakne fakta.
Vi har mange tanker for videre engasjement, utover kurs og rådgivning i Osloområdet, og har derfor et stort ønske om å komme i kontakt med pårørende også sndre steder i landet som i dag står midt i utfordringene.
Ca. 50 % av omsorgsarbeiderne innen eldreomsorg er pårørende selv.
Det er et paradoks at deres stemme sjelden blir hørt !!
Oslo, august 2011
|
