Vi må alle begynne å fortelle våre historier, både pårørende og som ansatte innen eldreomsorgen. Vi må tørre å stå frem med sannheten.
Uten sannheten blir det vanskelig å forstå "virkeligheten", og videre gjøre noe med den.
Det hjelper ikke å legge ut "rødløperen", så snart en politikerer stikker innom på en kaffetår, med et lekkert stykke marsipankake til. Nam, nam........her var det strålende fint å være. 
Det er ikke nødvendigvis sannheten !

Jeg gjør oppmerksom på at noen historier/hilsener er anonymisert, fordi enkelte ønsker ikke å stå frem med full identitet av ulike grunner.
Imidlertid er historiene/mailene jeg har mottatt underskrevet med fullt navn, og de fleste har i tillegg oppgitt telefonnummer.

  

Navn: Jente, 21 år
Tekst:
Mobbing på eldresenter? Jeg må bare få blåst litt ut.
I dag var jeg på besøk hos min farmor som bor på et eldresenter. Vi hadde det kjempekoselig, satt og smilte og sang franske barnesanger som min farmor har lært meg, lo og hadde det fint. Så begynte en eldre dame tvers over gangen å rope:
"Hjelp meg. Jeg kommer ikke opp! Hjelp meg, vær så snill ! Hjelp! Hjelp! Hjelp meg - vær så snill, jeg trenger hjelp!"
Ingen ting skjer. Absolutt ingen ting. 4 pleiere går forbi og ignorerer denne stakkars damen.
"Hjelp meg, da. Hjelp, jeg kommer ikke opp. Jeg må på do. Hjelp, jeg må på do. Jeg kommer ikke opp. Hjelp!" Hun roper og roper, men ikke noe skjer. Så kommer det to pleiere til forbi. De går først forbi, men den ene av dem stopper og går tilbake. Endelig, tenkte jeg, endelig er det noen som hjelper henne. Men til min store forskrekkelse begynner han å kjefte henne og rope stygge ting. Blant annet roper han tilbake med en kjempesint stemme "Faen, kan DU hjelpe MEG? Hæ??? Hjelp meg, du, hjelp meg, du! Høh, nei vettu hva!" - og så sensurerer jeg resten av samtalen. Etter overhøvlingen går de to pleierne og lar damen sitte der i mørket på rommet sitt. Så hører jeg en svak, sped stemme hviske "Hjelp meg, jeg må på do. Jeg kommer ikke opp. Vær så snill. Kjære Jesus, kjære gud som er i himmelen, la meg få slippe dette mer. Hjelp meg, hvem som helst, jeg må bare på do, jo." Tilslutt klarer hun å ake seg bortover ved å dra gyngestolen hun satt på bortover. Alt mens hun gråter og hvisker "hjelp". Men hjelp får hun ikke, ikke før jeg gikk og spurte en av de kvinnelige pleierne som holdt på med maten. Men hun ble også helt sjokkert da jeg fortalte samtalen jeg var vitne til. Min aller største skrekk er virkelig å bli gammel pleietrengende i Norge, vi klarer virkelig ikke ta vare på de eldre med respekt. Jeg har sett denne damen før, men jeg har aldri hørt henne rope og mase før, så jeg tror ikke "ulv, ulv" er saken her. Men selvsagt, jeg kan jo ikke vite det sikkert, jeg er der jo tross alt bare hvis jeg besøker farmor og vet ikke hva som skjer der ellers.
Når det er sagt, velger jeg også å nevne at det aldri har vært helt bra der. Selv om hjemmet skrytes opp i skyene i undersøkelser blant de eldre og på internettsiden til hjemmet, har vi nesten bare dårlige erfaringer derfra. De er veldig underbemannet, og det lukter ofte urin og avføring fra bleiene til samtlige beboere. Flere ganger har vi funnet farmor som sitter i en stol alene på gangen og gråter og holder på å fryse i hjel med kun en tynn kortermet bluse på midt på vinteren. Og innetemperaturen der er ikke spesielt varm, altså. Jeg har også funnet henne alene på rommet gråtende mens hun står og klamrer seg fast til døren fordi hun ikke klarer å sette seg selv, helt forvirret. Og flere ganger har vi funnet henne midt i trekken fra et halvåpent vindu i den samme tynne kortermede blusen, midt på vinteren, uten ovnen på rommet på i det hele tatt. Dette etterfølges alltid av en kraftig forkjølelse eller influensa, urinveisinfeksjon og hallusinasjoner, og farmor blir aldri like bra som hun var før igjen. Men når det er sagt, skal det også sies at det tross alt finnes en bitteliten håndfull koselige pleiere med glimt i øyet som virkelig viser at de bryr seg også. Jeg kommer til å sende inn en formell klage til eldresenteret på den pleieren som snakket så stygt til den andre damen. Sånne mennesker har absolutt ingen ting å gjøre blant de eldre.

 
Navn: Merete
Tekst:
Ville bare takke deg for FLOTT engasjement og ei flott side. Jeg er ikke i pårørendes situasjon, men som sykepleier ved geriatrisk avdeling på sykehus, møter jeg ofte fortvilte pasienter, pårørende, og andre involverte (ansatte i hjemmesykepleien er jo ofte like frustrerte.... )
Og mang en gang møter jeg pasienter som har et eneste stort ønske: å få komme på sykehjem. Ofte har vi pasienter som komme inn med nedsatt allmenntilstand, dehydrering, underernæring. De kan være nesten i koma når de kommer til avdelingen. Etter noen dager med omsorg, hvor de får hjelp når de trenger det, hvor de får maten servert og har noen å spise sammen med, så kvikner de til, spiser og drikker godt, og blir erklært "ferdigbehandlet"... OG skrevet ut til et like tomt hus.
En pasient sa en gang til meg da jeg forklarte at hjemmetjenesten jo skulle komme innom 4 ganger i døgnet. "joda... og de er ca 15 minutter hver gang... døgnet har fortsatt 23 timer... " svarte hun. Denne damen har brent seg fast i meg. Hun gråt hele dagen da hun skulle reise hjem. Hun var 94 år. Hennes eneste ønske var å komme på sykehjem.

Når det begynner nye sykepleiere hos oss som har erfaring fra andre (og yngre) pasientgrupper blir de ofte forbløffet. "Vil ikke pasientene reise hjem??" spør de ofte. Og nei, det er virkeligheten. Pasientene ønsker ofte ikke å reise hjem igjen. Og det er nok ikke pga at avdelingen er så flott, men fordi hjemmesituasjonen er så trasig.

STÅ PÅ!!!

Fra:  Bjørg Bunes
Tekst:
Takk for et godt initiativ!  Kom akkurat fra besøk på sykehjem, hvor min far på 90 er innlagt på rehabilitering.  Rehabilitering til hva ?  Komme hjem til sin egen leilighet - med hjemmesykepleien en gang om dagen?  Noen dager er han veldig klar - andre dager er det bare et tomt blikk.  Helt uverdig å plassere en mann - med bleier fordi han ikke kan få hjelp til å komme på toalettet i tide.  Da er det bedre å få dø - med verdighet.  Nå ligger han på et tomannsrom - faller ut av rullestolen og faller ut av senga.  Jeg skulle ønske våre politikere fikk et prøveopphold på en ukes tid.

Takk igjen , sidene dine er en oppmuntring.

 
Navn:  Gunnar Øhra
Tekst:
Takk, det er det eneste jeg kan si. Takk for det du gjør. Selv føler jeg at jeg stadig kommer til kort i kampen for de eldre og syke. Spesielt de demente. Jeg har i ca. 20 år "arbeidet" med å bedre forholdene innenfor disse gruppene. Dette etter at jeg fikk et sjokk om deres forhold/rettigheter da svigermor ble dement.
Det hele føles som et lang mareritt der jeg opplever dette som offentlig likegyldighet og manglende innsikt.
Jeg opplever mer og mer at det offentlige mener at det som eksisterer av plasser, helsetilbud og omsorg er mer en godt nok for dem.  Mellom valgkampene…. 

 
Navn:  Signe Syvertsen Aas
Tekst:
Kjære Marit!
Tusen takk for det du skriver på nettstedet ditt. Det var virkelig intressant lesning. Vi hos oss, tre søsken, er nettopp i startfasen med å få vår mor syk.
Nå har jeg sittet med pc i noen dager og lest masse om emne demens osv. Jeg skal være med min mor til legen, og han skal ta endel tester. Vi skal og få mer hjelp via hjemmesykepleien. Det er både godt og vondt å lese historien om din mor, men den kan helt sikkert være til hjelp for oss andre som nettopp er istartfasen.

Så, nok en gang: Takk skal du ha!

Navn:  Merete
Tekst:
Jeg er sykepleier på geriatrisk avd. på sykehus og ønsker å formidle en historie om en kvinne på 97 år som er kommet inn til oss. Har gikt og beinskjørhet, men er klar i toppen.  Hun har bodd  alene i et hus på 2 etasjer. Hun hadde falt, blitt kjørt av hjemmesykepleien til legevakten, fått tatt røntgenbilder, for så å bli sendt hjem igjen. Gang etter gang etter gang dette siste halve året. 

Da jeg tok imot henne på avdelingen, hadde jeg fått beskjed fra akuttmottaket at hun sikkert ble glad når hun fikk bli innlagt på en avdeling. Og denne gamle damen på 35 kilo gråt da hun kom. Full av sår, og tilklint av både blod og urin. Hun fikk seg en porsjon rømmegrøt, spiste av hjertens lyst, og en varm dusj litt senere på kvelden.

Jeg snakker dagene etterpå med de to sønnene hennes. De forteller at det har blitt søkt om sykehjem 2 ganger. De har fått avslag begge gangene. Jeg inviterer til et møte for pårørende, hjemmesykepleie, og en tverrfaglig gruppe fra avdelingen (ergoterapeut, fysioterapeut, sykepleier og leger). Sønnene ankommer og er tydelig kampklare. På møtet forteller hjemmetjenesten om hvordan det har fungert hjemme. Terapeutene forteller om hvordan pasienten greier seg i tester og funksjoner i avdelingen. Møtet avsluttes med en spørrerunde. "Er det forsvarlig å sende pasienten hjem i påvente av sykehjemsplass??". En etter en, så rister hele faggruppen på hodet. INGEN av oss som jobber på sykehuset ser det som en mulighet for pasienten at hun kan reise hjem igjen.

Sønnene tørker tårene. De hadde forventet kamp. De hadde forventet "å prøve litt til". Men legene på avdelingen sier "nok er nok". Sønnene var nok overrasket over å for første gang få medhold og støtte fra en samlet gruppe innen helsevesenet.

Pasienten informeres om dette. Hun spør flere ganger "Får jeg være her til jeg får plass på et hjem???". Også hun tar til tårene. Dette er et par uker siden. Pasienten har lagt på seg over 3 kilo, og er en ekte solstråle med MASSEVIS av humør, og også omsorg ovenfor medpasienter...

Navn: Solveig Ferstad Bringsli
Tekst:
Hei.  Først vil jeg si at Alzheimer er en forferdelig sykdom Plutselig mister man sin mor eller far slik man kjenner dem. De dør på en måte....Jeg er kjempeglad for din web side Dette er et strålende initiativ. Jeg hørte deg i reprise da jeg gikk inn på Norgesglasset i dag 15 januar. Gikk sporenstreks inn på din web side og må si at det er forferdelig hvordan eldre behandles. Det er skammelig!!!!! Vår foreldregenerasjon har bygd opp landet vårt fra krig og elendighet, og så skal de behandles helt uten verdighet. Dernest skal pårørende gjøre hele hjelpeapparatets jobb fordi de mangler ressurser. Dette gjelder også de som har andre sykdommer men er klare i hodet. Men det blir enda tydeligere når mennesker ikke kan ta vare på seg selv. Som du sier det vil være like mange 70 åringer om 20 år som det er 50 åringer i landet vårt i dag. Verden går fremover.... Det vil si vi lever lengre grunnet medisinsk kunnskap. For 29 år siden skrev jeg en særoppgave om eldreomsorgen. Den var ikke bedre da enn nå.  Den gang ble sykehjemmet kalt dødens venteværelse. Det betyr at Eldreomsorgen står på stedet hvil.... Eller er det kanskje enda verre enn for 29 år siden?  
Til sist må jeg nevne at begge mine foreldre er døde av andre årsaker enn Alzheimer. Men jeg ville skrive til deg allikevel.
Stå på !
Jeg blir gjerne med på et folkeopprør….!!!

Navn: Turid
Tekst:
Kjære deg, gjett om jeg kjenner meg igjen i din beskrivelse av din mors siste år. Vi opplevde nesten det samme, bare at vi søsken bodde i samme kommune som henne. Jeg har mange ganger sagt at det skulle vært skrevet bok om våre opplevelser i møte med helsevesenet, og er glad du har tatt dette skrittet for å få fram hva som skjer i dette kjemperike landet vårt.
Stå på!

Navn: Anne-Britt Eggen
Tekst:
Takk skal du ha for at du setter søkelyset på uverdige forhold innen pleie og omsorgstjenestene. Jeg tror det må oppleves for at en skal skjønne hvor ille det er. Sjøl er jeg både pårørende og sykepleier. Det er ufattelig at våre politikere ikke ser at ansvaret for våre eldre pleietrengende er et offentlig ansvar. Den dagen det ble vedtatt likestilling i Norge ble hjemmets omsorgsoppgaver både for barn og eldre gradvis et offentlig ansvar. For barna ble det bygget barnehager, utdannet fagfolk og lagt planer for framtida. For de eldre var det lite med slik planlegging. Ser ikke politikerne at hjemmets omsorgsarbeidere ikke er der lenger til å ivareta eldre pleietrengende? Det er i alle fall ikke bygget flere sykeheimsplasser eller rekruttert nok personale eller bevilget nok penger! Det er på tide at noen roper "varsko her".

Navn:  Johan
Tekst:
Jeg skulle egentlig ha sittet og sett et TV-program som jeg hadde programmert inn, men jeg kom tilfeldigvis over din hjemmeside og ble grepet av din historie og ditt budskap, så TV'en får bare vente...
Grunnen til at jeg ble interessert, var både at min mor var dement de siste 10 årene, og som 65-åring synes jeg å merke noen gryende symptomer på meg selv.
Jeg tenker da først og fremst på at hukommelsen ikke lenger er slik den engang var (så langt jeg kan huske...), og jeg tenker også på en annen ting som min mor nevnte de siste årene før hun gradvis ble dement: hun klaget på at hun hadde mistet mye av luktesansen sin. Jeg synes å merke noe av det samme, men ennå håper jeg at jeg ikke vil lide samme skjebne som henne.

Jeg ønsker deg av hjertet lykke til med din gode og treffsikre hjemmeside, og jeg håper virkelig at du ved å stå fram på denne frimodige og frittalende måten kan oppnå resultater i form av at stadig flere begynner å tenke på hvordan vårt samfunn behandler våre eldre, og kanskje spesielt de som er belastet med fysiske og psykiske lidelser av forskjellig art. 

Navn:  Grete Nordgaard
Tekst:
Hei Marit! Så flott at du har tatt dette initiativet! Håper det vil jome over hele landet og at politikerne klarer å prioritere eldreomsorgen bedre ganske snart. Det er en skam at vi i dette rike landet skal høre mange slike nedverdigende historier om hvordan de eldre behandles. Håper du setter i gang en underskriftskampanje etter hvert som denne nettsiden din får større fokus, slik at folket i sammen kan KREVE at det settes inn midler som trengs for å gi dem som har bygd opp landet vårt en verdig alderdom. Vi vet at det kommer mange flere som trenger hjelp ganske snart. Er sikker på at du har mange med deg. Lykke til! 

Navn:  MarieWaale Nilsen, Harstad (83 år)
Tekst:
Mine snart 10 års nesten alene-krig kanskje kan gå over i en ny fase, samarbeid for lovpålagte rettigheter for dem som ikke kan tale for seg sjøl.  Min konstant - men skjulte - redsel har hele tida i denne siste alderdomstida vært å bli senil eller slik at jeg ikke kan gjøre rede for meg eller si ifra når noe er riktig galt.  -  Den redselen slipper meg vel ikke nå heller, men jeg skyver den daglig bort ved å prøve å gjøre noe overfor myndighetene - de øverste - de som rår. Jeg kjenner jo personlig Jensemann og flere av dem. Min Pc i Harstad har et helt lager av innlegg om dette ettersom ting har gått på skjeiva i kommunen, og jeg har sett det på nært hold i den såkalte omsorgsboligen hvor jeg har en liten leilighet. Til å begynne med gikk jeg sjøl rundt og snudde folk i senga og ga dem vann av glasset på nattbordet, men til slutt måtte jeg ha lapp på spiker utenfor døra at jeg sov eller var opptatt, nå har jeg lenge vennet dem til at jeg ikke makter det ikke mer, har nok med meg sjøl og å greie dagene. Har høreapparat og dårlige ben og livsviktige piller hver dag.  Mitt arbeide blir da ved PCn og litt kos med bundingen i go-stolen.

Men nå er jeg 100% med på ditt opprør, og sprer det der jeg kommer til.
Kommer nok med mere meldinger om utviklingen senere, hvis du er interessert.



Navn: Kjersti Hill
Tekst:
Hei Marit!
Har en mor som fyller 98 år 2. april. Tror hun begynner å få demens. Hun har som så mange andre gamle problemer med "maven". Det renner ut over gulv og det blir en del illeluktende klær å vaske. Vi begynte å søke etter sykehjemsplass til henne for 2-3 år siden, men uten hell. Nå skal det skiftes ut bad/toalett i alle leilighetene der hun bor. Det blir åtte uker uten tilgang til bad/toalett. Hun har fått en "avlastningsplass" for uke nr. 2. Det er det hele.
 
Jeg blir så sint når jeg leser om Bruntland & Co at jeg kan sprekke. Egentlig blir jeg ikke overrasket, jeg vet inderlig godt at det er mye sniking i køene av folk som kjenner folk som kjenner ............ Det er kanskje derfor det ikke står på politikernes agenda å gjøre noe med sykehjemskøene. De har penger og posisjon, det vil gå som smurt. Er du sykepleier av yrke får du plassert din mor på det beste stedet, og kanskje før det egentlig er nødvendig.
 
Jeg er fristet til å invitere noen journalister til å besøke de forskjellige sykehjem, og telle hvor mange pasienter som er i bedre forfatning enn min mor. 
Mor har to stk. brokk som skal opereres. Vi bor i Drammen, men Sykehuset Buskerud har ikke tid og sender ballen videre til Kongsberg. Der blir pasientene sendt hjem samme dag: Nyoperert, 98 år og humpe og skumpe en time i bil.
 
Jeg blir så trett.
Tusen, tusen takk for at du står på for de gamle.   

 

Navn:  Gry
Tekst:
Hei Marit
Vil bare takke deg for å ta opp et svært viktig tema slik du gjør.
Jeg er selv spesialsykepleier innen eldreomsorg og for tiden ansatt ved et sykehus i Nord-Norge. Før dette jobbet jeg 20 år ved Ullevål U. Sykehus. Jeg trodde virkelig at jeg skulle få se en annen og bedre eldreomsorg i distriktene da jeg flyttet hit for å jobbe (min barndomskommune / distrikt), men det jeg har opplevd hittil har faktisk ofte vært verre enn i Oslo. Det å sende demente pasienter hjem til et aleneliv burde egentlig strengt tatt være ulovlig !!! Det er som du sier virkelig skremmende tider. Jeg er 45 år og må vel begynne å planlegge min egen alderdom.....for dersom dette fortsetter tør jeg ikke tenke på offentlig hjelp. Noen må rope et alvorlig varsko og det at pårørende gjør det er veldig bra for oss som faktisk har vondt med dette hver dag i jobbsammenheng. Vi kan ingenting gjøre annet enn å si oss svært uenige i beslutninger fra kommunene om hjemsendelser. Det er faktisk slik at jeg vurderer et annet yrke, fordi dette sliter også på oss som private mennesker.....
Da jeg tok min utdannelse som sykepleier på begynnelsen av 80 tallet og videreutdanning i 92....var det allerede da slått ettertrykkelig fast at vi kom til å få en enorm eldrebølge. Vi blir eldre.....men også hjelpetrengende som følge av alder og sykdommer. Husker dette svært godt. Men ingen i styre av dette landet ser ut til å ha fått med seg dette! Hva skjedde ?????
Det er et skrikende behov for nok og ikke minst kvalifiserte omsorgsarbeidere .
Tror absolutt ikke er spesielt for den landsdelen jeg bor i.
Vi trenger dere pårørende. Hverken vi som arbeider med dette eller de eldre selv blir hørt.
Dere som er pårørende er vår sterkeste ressurs.

Takk skal du ha. Stå på. 

Navn: Karin Nielsen
E-mail: karinnielse@gmail.com

God kveld min venn!
Endelig! Noen som vil samle oss! Samle oss som sitter med sterke følelser, håpløshet, frustrasjon og sinne. Det er jeg takknemlig for!

Jeg er datter av Kristine Nielsen som døde på Olavsgården Sykehjem i Harstad 14. juni 2005.
Mitt valg ble, med en mamma uten språk og evne til å røre seg, å ta et lydopptak for å bevise min redsel for hva som egentlig skjedde bak lukkede dører. Jeg er hennes verge og handlet for henne. Hun dør på opptaket, for meg, på en grusom måte.
I snart tre år har jeg kjempet for å få en verdig avslutning og behandling av en sak som til slutt ble henlagt av riksadvokaten..

Jeg har kjempet mot et system som jeg ikke unner noen å møte. En nesten håpløs kamp. Samtidig har det underveis dukket opp personer som har valgt å rake ryggen og hjelpe meg å komme dit jeg er i dag. Mine tanker har også gått til sykehjemmet, til alle uinvolverte, som dessverre kanskje føler seg urettferdig belastet, fordi at jeg må ordne opp, og ikke kan leve med det jeg vet i denne saken, Jeg får håpe de kan tilgi dette. Jeg må få en verdig avslutning på mamma's død og uverdige behandling. Det jeg vet, "spiser meg opp". Jeg må få vite at slik behandling ikke var hverken lovlig, verdig eller akseptabel pleie av mamma..

Nå har Statens Helsetilsyn i Oslo åpnet saken.

Saken ferdigbehandles første halvdel av januar 2008.Jeg venter ennå med en klump i maven, og håper at saken endelig skal "bli sett" og tatt tak i . Slik at jeg endelig kan få fred og få et liv etter dette.
Jeg reiser på Nordtun Helserehab fra 14. Januar -08 på en mnd. opphold.
Utslitt.
Det som skjer i landet vårt er skammelig. Uakseptabelt, uverdig og ulovlig når det gjelder våre eldre.
De trenger sterke stemmer. Uredde stemmer.

Lykke til !

SAMMEN
Et dikt av Karin Nielsen

Vi gikk sammen, du og jeg.
I all håpløshet og smerte.
Tenk at det finnes bånd i en verden uten ord.
Der er det slik at handling
sier mer enn ord.
Du ble bundet til senga.
Mitt valg ble å komme, ofte.
Kamme hår, sette briller på, og tenner.
Gi vann og brus.
Så var det noen der ute
som tok det ille opp.
Jeg tråkket i deres territorium.
Jeg ryddet på deres bord.
Men jeg ville du skulle være fin, mamma.
Ha verdighet.
Lukte godt og ha smykke på.
Øynene ble lukket når jeg greide håret.
Da koset du deg.
Var fornøyd når jeg sa:
Nå ser du flott ut! Og du lukter godt!"
Slik gikk jeg fra deg i sengen din.
Jeg gikk med tunge steg,
og med tungt hjerte.
Og med sorg.
Jeg visste ikke hvordan dagen din var.
Jeg visste ikke hvordan din aften skulle bli.
Nå er du død, mamma.
Og har fred.
Jeg lever videre, uten det.  
                       Karinmor 

Navn: Bjørg
Tekst:
Hei Marit. Jeg har lest historien om din mor med tårevåte øyne. Jeg har selv en dement mor som jeg måtte slåss, slik som deg, for å få inn på eldresenteret. Min mor er 85 år i dag. Det er sjelden hun kjenner meg når jeg kommer på besøk og det er veldig vondt å lære og forstå at foreldrene blir som barn igjen. Takk for at du har laget denne siden! Jeg håper mange vil være med å rope et varsko, det er vi som kanskje blir de neste.  

Navn:  Lisbeth
Tekst:
Ville bare si at det er flott du tar opp kampen for at vi skal kunne få verdig behandling av helsevesenet, særlig eldre og pleietrengende. Er selv ergoterapeut, har jobbet flere år i offentlig sektor. Vi trenger innspill fra brukere og pårørende, og særlig trenges innspill som knyttes opp mot ledelse, politikk og valg på systemnivå.
Lykke til videre :-) 

Navn:  Vigdis
Tekst:
Hei, hørte deg på radio, og har nå vært inne og lest det du har skrevet. Det er uverdig at mennesker blir behandlet slik. Vi har hatt samme opplevelser, men det var med vår datter som ble utsatt for en sykehusskade i 98,16 år gammel. Ingen vet hvor jeg har kjempet, og følt at jeg har stanget hodet i veggen hele tiden. I dag sliter jeg selv med helsa etter disse årene. Fortsatt blir hun ikke tatt på alvor, og jeg føler at dyrene ble behandlet bedre enn ho. Det er ondt for oss pårørende å se hvordan våre blir behandlet. Min datter har flere ganger gråtende spurt meg; hva galt hun har gjort siden hun blir behandlet slik. Hun er ufør i dag og kjemper seg gjennom dagene. Denne situasjonen går utover hele familien; søsken, og besteforeldre også.